Marshall Taylor – syklisten som trosset rasismen

Marchall Taylor ble verdensmester i sprint i 1899

«For en hvit mann er det selvfølgelig nedverdigende å måtte konkurrere med en mørkhudet, men det vil være en katastrofe om man skulle tape for en slik person.»

Dette sto det i en canadiske avis før Marchall Taylor skulle kjøre VM i banesykling i 1899.

At det har vært rasehets i idretten gjennom alle tider, er en kjent sak. Det vi kanskje kjenner best til fra tidligere tider, er Berlin OL i 1936. Hitler ønsket da at hverken jøder eller mørkhudete skulle få delta. Å være en mørkhudet idrettsutøver i USA var heller ikke lett. Men enkelte trosset hetsen. En av disse var den amerikanske syklisten Marchall Taylor.

Marchall fikk proffkontrakt som 18 åring

Han ble den første mørkhudete idrettsutøveren som ble verdensmester, da han vant sprint VM på bane i 1899. I tillegg satte Marchall en rekke verdensrekorder. Men for å komme dit, måtte han kjempe mang en hard kamp, både på og utenfor banen. Han har blitt kalt "den første svarte amerikanske globale sportssuperstjernen.

Marchall vokste opp på en liten gård utenfor Indianapolis sammen med syv søsken og sine foreldre. Marchalls far jobbet i tillegg til gårdsarbeidet, som kusk for en velstående familie. Han tok ofte med seg Marchall på jobb og lot han gjøre strøjobber i stallen. Av familien faren jobbet for, fikk Marchall en sykkel for at deres sønn skulle ha en å sykle med.

                                       Lærte seg sykkeltriks

Marchall likte svært godt å sykle, og dro ofte på langturer. I tillegg lærte han seg en rekke finurlige sykkeltriks. En dag Marchall var innom en sykkelbutikk for å fikse på sykkelen sin, gjorde han noen triks og kunststykker utenfor butikklokalet. Dette imponerte butikkeieren Tom Hay.

Sykkelbutikken hvor Marchall arbeidet

Det tok da ikke lang tid før Hay tilbød Marchall jobb i butikken på dagtid, med at han på ettermiddagen kunne vise sine kunstferdigheter til forbipasserende. Dette med et håp om å få oppmerksomhet og mersalg. 

Marchall takket ja til jobben, og fikk betalt 6 dollar i uken. I tillegg fikk han en ny sykkel. Etter oppmuntring fra butikkeieren, debuterte 13 år gamle Marchall i et to mil langt ritt. Men både før, under og etter rittet ble han hånet av konkurrenter og tilskuere for sin hudfarge. Med all hetsingen, ble han bare enda mer inspirert, med at han skulle vise dem hvem som var best! 

                                      Fikk uventet hjelp

Men snart dukket det opp en tidligere syklist med navn Louis Munger, som hadde lagt merke til Marchalls talent. Louis spurte derfor Marchall om han ville jobbe hos han som "husgutt", slik at han kunne hjelpe han med treningen.

Marchall sammen med treneren Louis Munger

Marchall takket ja, og med Louis hjelp, vant han nå flere ritt. Men dette likte ikke arrangørene. Til slutt bestemte de at ingen mørkhudete skulle få delta i byens lokale ritt. 

Men heldigvis var det en rittarrangører i nabobyen som ønsket å ha med Marchall i sine ritt. De inviterte han blant annet til et 120 km langt ritt fra Indianapolis til Mathews. I starten på rittet, tok Marchall det litt forsiktig for ikke å provosere de hvite rytterne i feltet. Han hadde jo dårlig erfaringer med dette fra tidligere av.

Fra et av banerittene - Marchall til venstre med hvit drakt

Men når Marchall la seg i tet rundt halvveis, begynte de å true han. Men Marchall bare tro på enda hardere, som endte med at han kom i mål i ensom majestet. Førstepremien var et stort landområdet, som han gledelig kunne gi til sin far. 

                                     Fikk proffkontrakt

Da Marchall fylte 18 år, fikk han proffkontrakt med et lag med bare hvite ryttere. Han slet stadig med hetsingen og trusler, men heldigvis ble han godt beskyttet av manageren sin. Men Marchall brukte hetsen og rasismen som en ekstra motivasjon til å trene mer og hardere.

 Marchall bak til høyre - på lag med bare hvite ryttere

 En som så Marchalls talent, var den kjente bokse - og teater manageren William A. Brady. Dette var samme person som reddet «6-dagers rittene» på Madison Square Garden.

Brady ble nå Marchalls nye manager. I tillegg tok han seg spesielt av de andre mørkhudete syklistene. For at de skulle få trene i fred og ro, bygde han en egen sykkelbane til dem på Manhattan Beach i Brooklyn. På rittene han arrangerte, kunne det ofte være bortimot 20 000 tilskuere.

Madison Square Garden i New York hvor man kjørte 6-dagers rittene

                                      Var yngstemann

Brady klarte etter tøff kamp å få Marchall med på et «6-dagers ritt» på Madison Square Garden. Dette var i 1896, da Marchall bare var 18 år. Han var da den yngste i feltet, og endte på en åttende plass. Med denne plasseringen fikk han rundt 70 000 kroner i dagens verdi.

Ikke nok med at Marchall ble hetset, ble han i tillegg slått i bakken og kvalt bevisstløs etter et løp i Massachusetts. Men Marshall ga seg ikke. Han kjørte på, for han ville vise dem bakhjulet. Marchall vant nå stadig flere og flere løp. Hans neste store mål var VM i sprint, som skulle gå i Montreal i Canada.

                      Katastrofe å tape for en mørkhudet

Når Marchall viste seg på velodromen noen dager før VM, skrev en avis: «For en hvit mann er det selvfølgelig nedverdigende å måtte konkurrere med en mørkhudet, men det vil være en katastrofe om man skulle tape for en slik person.»

Marchall ble kalt den første svarte globale sportssuperstjernen

Men Marchall viste alle bakhjulet, og vant VM. Dette skapte stor furore blant hans hvite konkurrenter. Men etter VM seieren, ble han overraskende invitert av en rekke baner i Europa, hvor han fikk bedre mottagelse. Som oftest ble han trekkplasteret i de største rittene. I starthonorar fikk han nå rundt 200 000 kroner i dagens verdi, og totalt tjente rundt 3 millioner i året. I tillegg fikk han 1000 dollar for hver verdensrekord han satt.

                               Publikum gikk til angrep

I 1902 ble han invitert til en stor turne i Australia, med store pengepremier. Her ble Marchall tatt godt imot av tilskuerne. Når han i Sydney skulle kjøre «The Sydney Thousand», hvor førstepremien var på hele 1,3 millioner, presset to ryttere Marchall ut av banen.

Taktikken var tydeligvis viktig på slutten av 1800 tallet

Publikum ble da så rasende at de stormet banen og gikk til angrep på de to rytterne. Politiet måtte gripe inn for at de ikke skulle bli slått fordervet. Rytterne fikk tre måneders utelukkelse fra konkurranser for hendelsen.

Selv om Marchall var velstående da han la opp syklingen, visste han lite om forretninger eller investering. Han tapte store deler av pengene med å prøve å starte bedrifter. 

Et flott bilde som karakteriserer Marchall sin stil på sykkelsete

Taylor tilbrakte sine siste år alene, og døde av et hjerteinfarkt 54 år gammel. Få mennesker deltok i begravelsen. Men i ettertid har det blitt laget filmer og skrevet flere bøker om han. I hjembyen hans, har det også blitt reist en statue av han.