Også i Paris–Roubaix hadde rytterne egne pacere

Tandem pacere var mest vanlig de første årene

Det de færreste kjenner til, er at rytterne helt fra de første sykkelrittene ble arrangert på 1890-tallet — og i mange år framover — hadde hjelp av pacere. Dette gjaldt både på bane og i enkelte landeveisritt.

De første 20 årene brukte pacerne tandemsykler. Rundt århundreskiftet gikk de over til sykler drevet av batterier, før pacer-motorsyklene etter hvert tok over.

Pacer-yrket var tidlig ganske attraktivt, men konkurransen om plassene på de profesjonelle pacer-teamene var hard. Dunlop-teamet var blant de mest ettertraktede. De hadde 35 pacere, fem trenere og to mekanikere. Pacerne bodde sammen i brakker eller togvogner, slik at de raskest mulig kunne fraktes fra by til by og fra konkurranse til konkurranse.

Dunlop Teamet som reiste rundt på rittene

Bordeaux–Paris, som startet i 1891, var lenge en av Europas store klassikere. Rittet var hele 560 kilometer langt og ble i alle år kjørt med pacere — faktisk helt fram til slutten av 1980-tallet.

Også i de første 14 årene av Paris–Roubaix benyttet rytterne seg av egne pacere. Under timerekordforsøk på velodrom ble det brukt pacere i mange år, og også under rekordforsøkene fra Trondheim til Oslo var dette vanlig i lang tid.

VM i banesykling hadde faktisk en egen øvelse med pacere. I starten kjørte man 100 kilometer, men etter hvert gikk man over til 50 kilometer. Øvelsen eksisterte helt fram til 1994. Det var i denne disiplinen Wilhelm Henie ble Norges første verdensmester i sykling, i 1894.