-Jeg husker med gru at jeg satt i et klesskap og sniffet kokain av medaljen

Selv for de som har hatt stor suksess på idrettsbanen, kan tiden etter karrieren bli svært vanskelig. For det nye livet som kommer, er en overgang mange ikke er forberedt på: Hva skal jeg gjøre nå? Hvem er jeg uten idretten?

At medaljens bakside kan både være brutal og tøff, er ingen hemmelighet. Det er ikke uten grunn til at Olympiatoppen i Norge hjelper utøvere som slutter, med å finne noe fornuftig å gjøre etter karrieren på idrettsbanen. For vi har ved flere anledninger opplevd at også norske toppidrettsutøvere har slitt etter karriereslutt.

For en av Englands store sykkelhelter, Bradley Wiggins, som skrev historie da han ble Storbritannias første Tour de France-vinner, før han tok olympisk gull på tempoetappen i London bare uker senere, så ble det starten på en smertefull nedgang.

 «Suksessen på sykkelsetet var den enkle delen», sa han. «Ettervirkningene var smertefull. I sin selvbiografi «The Chain» skriver Wiggins åpenhjertig om konsekvensene som fulgte, om avhengigheten, traumet og den mentale belastningen ved å miste strukturen som hadde definert livet hans - syklingen.

«Jeg mistet kontrollen over alt», sa han. «Jeg visste ikke hvordan jeg skulle leve uten sykkelen.»

For ham var sykling hans identitet. Et sted hvor han følte seg trygg og hadde selvtilitt.

«Når du er proff, er alt planlagt. Du vet når du skal spise, når du skal sove, når du skal sykle. I det øyeblikket det stopper, sitter du igjen med ingenting. Sykkelen hadde vært min identitet, min flukt, og plutselig var den borte.»

I et intervju med The Times, i forbindelse med utgivelsen av selvbiografien, deler han oppsiktsvekkende detaljer, om blant annet seksuelle overgrep han ble utsatt for som tenåring av en sykkeltrener.

Selvbiografien til Bradley Wiggins "The Chain"

Blant de mest sjokkerende episodene han nevner, er da han sniffet kokain av OL-gullmedaljen fra lekene i London i 2012: 

«Etter at jeg tok OL-gull i London, husker jeg med gru at jeg satt i et klesskap og sniffet kokain av medaljen, og gjorde narr av min egen prestasjon», skriver han i boken som ble lansert i slutten av oktober i fjor. Han beskriver det som en slags selvødeleggelse: 

«Det var som å pisse på noens grav, og i det øyeblikket pisset jeg på min egen gullmedalje, også Tour de France - alt var dødt for meg. Den personen jeg var når jeg kom i mål i Paris og da jeg vant OL-gull i London, var død for meg.»

Wiggins forteller også om andre bunnpunkt, blant annet at han besøkte et såkalt «crack house» i Middlesbrough og sov på parkbenker. Han beskriver også en opptreden på frokostshowet til BBC i april 2022 som «helt manisk», etter å ha vært ruset og våken i 24 timer. 

45-åringen ble erklært konkurs i 2024, og måtte selge hjemmet sitt. Sykkelprofilen forteller at han nå er rusfri og føler seg heldig som fortsatt er her. - Nå har jeg mitt eget hus. Jeg er ikke hjemløs lenger. For to år siden var jeg hjemløs, sa han til The Times.

For tiden finner Wiggins roen på sykkelen igjen.

«Jeg elsker å sykle igjen», sier han. «Det er enkelt. Ingen støy, ingen agenda. Bare frihet.»

Den tilbakekomsten til rutinen har blitt en del av rekonvalesensen hans.

«Jeg lever som om jeg er profesjonell igjen», la han til. «Opp tidlig på treningsstudio, og strukturerte dager. Den disiplinen reddet meg én gang før, og den redder meg igjen.»