– Du kjemper konstant for å holde hodet over vannet

At flere profesjonelle syklister enn tidligere tjener gode penger, er det liten tvil om. Samtidig er det også svært mange ryttere som tjener svært dårlig – særlig de som sykler for klubb- og kontinental­lag.

I dag opererer landeveissykling med fire nivåer. Nederst på rangstigen finner vi klubblagene. Deretter kommer kontinental­lagene, som utgjør tredjedivisjon. Her sykler blant annet de norske lagene Team Drali-Repsol, Lillehammer CK og Ringerike CK.

Over disse finner vi ProTeam-lagene (tidligere Pro-Tour), som er nivået under toppen. Uno-X Mobility har konkurrert på dette nivået de siste sesongene. Øverst troner WorldTour-lagene, som kjører alle WorldTour-ritt, inkludert Grand Tours og de største klassikerne. Uno-X Mobility har som kjent tatt steget opp til dette nivået foran årets sesong.

Sykling24 ønsker å belyse hverdagen til rytterne på kontinentalnivået – de som i praksis er svært langt unna Grand Tours og monumentritt.

Totalt finnes det rundt 178 lag i denne tredjedivisjonen. Millionkontrakter i euro er ikke bare urealistisk – for mange er det motsatte virkeligheten. Flere betaler i praksis selv for å sykle og kjemper konstant for å holde hodet over vannet. Likevel gjør de alt for å prestere, i håp om å bli plukket opp av et ProTeam- eller WorldTour-lag, ofte i rollen som hjelperytter.

Men veien dit er både tøff og nådeløs. Sykkelsporten er brutal, særlig for dem utenfor toppnivået. Mange unge ryttere blir lokket av lovnader som aldri blir oppfylt.

– Mange lag sier de har planer om å bli ProTeam, men det er løgn, sier en rytter som ønsker å være anonym.

Det samme gjelder norske juniorryttere på vei opp i seniorklassen. De er avhengige av å finne seg et lag. De aller beste kan få kontrakt på et kontinental­lag, men de fleste ender opp på klubblag i Mellom-Europa.

Interessant nok har 17 WorldTour-lag egne utviklingslag registrert som kontinental­lag. Ifølge Cyclingnews var det i 2025 registrert 91 kontinental­lag i Europa – flest i Frankrike (12) og Italia (10).

I motsetning til WorldTour- og ProTeam-lagene, som er registrert hos UCI, reguleres kontinental­lag av nasjonale forbund. Dermed varierer lønns- og arbeidsvilkår kraftig fra land til land.

Noen steder finnes minstelønn. I Frankrike behandles ryttere som profesjonelle arbeidstakere, med en minimumslønn på rundt 300 000 kroner i 2024. I Belgia gjelder tilsvarende nivå for heltidsryttere, mens ryttere under 25 år eller studenter ligger rundt 150 000 kroner.

Likevel sliter mange lag økonomisk. Ryttere forteller om forsinkede lønninger og ubetalte premiepenger.

– Du kjemper konstant for å holde hodet over vannet, og i verste fall kan det ende med alvorlige mentale problemer, sier en anonym rytter.

Noen søker heller muligheter i Asia. I Kina finnes rundt 15 kontinental­lag, med månedslønn mellom 12 000 og 45 000 kroner.

– Det er billig å leve der. Du kan få et godt måltid for 25 kroner, sier en belgisk rytter som har konkurrert i landet.
– For første gang følte jeg meg som en profesjonell syklist.

Også Japan, Sør-Korea, Afrika og USA har en rekke kontinental­lag og tilbyr alternative karriereveier.

Mulighetene til å konkurrere er mange, men å leve av sporten er langt vanskeligere. For mange handler hverdagen mer om overlevelse enn om idrettsdrømmer. Det arbeides riktignok for å sikre betaling til alle ryttere på nivået, men foreløpig ser situasjonen mørk ut – det har neppe vært vanskeligere å drive et tredjedivisjonslag enn nå.