Mange opplever det å legge sykkelen på hylla som dramatisk!

Hva skjer når rittene og treningsrutinene forsvinner? Når månedslønnen uteblir, - ernæringseksperten ikke lenger forteller deg hva du skal spise, og hverdagen som proffsyklist plutselig er borte?

For mange blir overgangen brutal. Dessverre ender det for en betydelig andel i identitetskriser og psykiske plager. En studie fra 2023, publisert i tidsskriftet Advances in Psychiatry and Behavioral Health, viser at opptil 20 prosent av tidligere toppidrettsutøvere opplever angst, depresjon eller til og med posttraumatisk stresslidelse etter at karrieren er over.

I Norge har heldigvis Olympiatoppen et overgangsprogram kalt «Neste Steg», som skal hjelpe utøvere inn i livet etter toppidretten. Slik støtte finnes imidlertid ikke overalt.

Her fra et møte på Olympiatoppens "Neste steg".

Glansbildet og virkeligheten

Proffsykling blir ofte fremstilt som en glamorøs verden fylt av prestisje, reiser og store opplevelser. Men under overflaten skjuler det seg en mer urovekkende virkelighet. Når sykkelen settes bort for godt, møter mange et liv preget av økonomisk usikkerhet og psykiske utfordringer.

Rytterne blir hyllet av lagkamerater og konkurrenter når karrieren er over - men hvordan blir den nye hverdagen?

Cyclingnews har skrevet om temaet:

«For mange er ikke lidelsen over selv om den siste målstreken er krysset. Forskning antyder at så mange som 50 prosent av proffsyklister kan være i økonomiske vanskeligheter eller stå overfor konkurs innen fem år etter at de har lagt opp. Tallene peker på en systemisk svikt – både i hvordan lagene følger opp utøverne, og i hvordan rytterne selv forberedes på livet etter karrieren.»

Når identiteten forsvinner

Få år etter at Bradley Wiggins, vinner av Tour de France, la opp, gikk han gjennom en skilsmisse og ble erklært personlig konkurs. I sin selvbiografi har han også beskrevet rusmisbruk og selvdestruktiv atferd – en brutal kontrast til bildet av den suksessrike mesteren.

Idrettspsykolog Dr. Josephine Perry beskriver overgangen som ekstrem for mange:

– Uten tvil vil noen toppsyklister oppleve det å legge sykkelen på hylla som dramatisk. Plutselig er det ingen som klapper deg på skulderen og forteller hvor flink du er. Livet utenfor idretten krever en enorm omstilling av både oppmerksomhet og prioriteringer.

Hun peker også på hvordan identiteten kan rakne:

– Du kan føle deg meningsløs. Du forstår ikke helt hvordan familierutinene fungerer, eller hvilken plass du har – i familien, i samfunnet eller i det hele tatt. Etter å ha tilbrakt mer enn halvparten av året på reise, er overgangen krevende både for utøveren og familien. Når den daglige treningen forsvinner, mister mange også et viktig mentalt holdepunkt.

Perry beskriver pensjonisttilværelsen som «et stort, tomt rom». Den kan føre til depressive symptomer, og økonomi spiller en vesentlig rolle. De aller færreste stjernene kan leve av tidligere meritter alene – de fleste trenger en ny jobb.

Noen blir værende i sykkelsporten som sportsdirektører, trenere eller mekanikere. Andre omskolerer seg helt. Tyler Farrar, etappevinner i Tour de France, ble brannmann. Kevin Seeldraeyers begynte å jobbe som gaffeltruckfører hos Volvo, mens Johnny Hoogerland driver hotell i Østerrike. Flere har også gått inn i vinproduksjon.

Behovet for bedre støtte

Amerikaneren Brent Bookwalter, som i mange år syklet for BMC, arbeider i dag med å hjelpe idrettsutøvere gjennom identitetsendringer og krevende overganger.

– Å presse oss selv på trening og i ritt var det som ga oss glede og mening. Uten dette påfyllet følte vi oss ikke tilfredse. Det kan være vanskelig for våre nærmeste å forstå – men det handler ikke om at de ikke er nok. Det handler om at vi er blitt betinget til å hente bekreftelse og energi fra prestasjonene våre.

Bookwalter mener sykkelsporten burde tilby mer systematisk støtte når karrieren er over.

– Ideelt sett burde en pensjonert rytter ha tilgang til idrettspsykolog eller livsstilsrådgiver som kan planlegge et gradvis skifte bort fra sporten. I dag finnes det lite strukturert hjelp.

Han etterlyser også et sterkere støttenettverk blant ryttere, lag og det internasjonale sykkelforbundet:

– Jeg håper både syklistene selv og lagene begynner å ta tiden etter karrieren mer på alvor, avslutter han.