Sykkelkulturen normaliserte spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser blant syklister er et større problem enn mange er klar over – og det gjelder også menn. Ofte fremstilles dette som et kvinneproblem, men forskning de siste årene viser at også mange mannlige idrettsutøvere sliter med spisevegring.

Et anonymt brev

Det viser seg at utfordringen også er utbredt blant mannlige syklister, selv om det snakkes lite om. Etter fjorårssesongen mottok Cyclingnews et anonymt brev fra en profesjonell syklist. Ordene hans gir et sjeldent innblikk i hva som foregår bak kulissene i sporten:

«Jeg vokste opp med sykling i blodet. Hver sommer fulgte jeg Tour de France på TV, og da jeg var sju år gammel, sto jeg ved veikanten og så feltet suse forbi. Fra det øyeblikket visste jeg hva jeg ville gjøre: Jeg skulle bli proffsyklist.

Etter hvert lærte jeg at i sykling måtte man være så lett som mulig. Mange rundt meg var ekstremt tynne, og jeg aksepterte tidlig at dette var en del av sporten. Da jeg senere kom inn i WorldTour-feltet, ble tankegangen enda sterkere.

Jeg begynte å registrere og veie all maten min, og kuttet ut alt som ikke ble sett på som “rent drivstoff”. Spiste man en burger, ble man sett ned på. Det var bare akseptabelt i lavsesongen.»

Normalisert spisevegring

«Innad i laget føltes det nesten som en konkurranse om hvem som kunne gå mest ned i vekt. Lagkamerater spøkte om kroppsfett, og lagledelsen forsterket presset. Kulturen normaliserte spiseforstyrrelser.

Til slutt kunne jeg ikke leve uten vekten min, og det føltes umulig å gå ut og spise middag – det ville “ødelegge” fremgangen.

Men etter hvert hadde jeg så lite drivstoff i kroppen at jeg ikke klarte å trene ordentlig. Jeg ble konstant syk eller skadet, og mentalt smuldret jeg opp. I herresykling har vi ikke de samme synlige «røde flaggene» som kvinner har, som bortfall av menstruasjon, så problemene blir ofte ignorert.»

Ble sett som svak

«Hos menn blir lavt testosteron, depresjon og en konstant skjørhet den stille virkeligheten. I feltet blir det sett på som svakhet – ikke som et medisinsk problem.

Til slutt måtte jeg innse at jeg ikke kunne fortsette slik. Over flere år jobbet jeg, ofte i hemmelighet, med å bygge opp et sunt forhold til mat og kropp. Å gå opp i vekt i et miljø som hyller tynnhet var utrolig vanskelig.

Resultatet var at jeg for første gang i karrieren fullførte en hel sesong uten å gå glipp av ritt på grunn av sykdom, skade eller utbrenthet. Riktig drivstoff gjorde meg ikke svakere – det gjorde meg mer robust og lykkeligere, både på og av sykkelen.

RED-S og spiseforstyrrelser i herresykling må snakkes om åpent. Nå blir det feid under teppet som om det bare er en del av sporten.

Vi risikerer å miste talenter, forkorte karrierer og skade mental helse på grunn av en kultur som glorifiserer underernæring.

Hvis syklingen skal være bærekraftig for neste generasjon, må vi utfordre dette. Jeg håper flere mannlige ryttere vil erkjenne utfordringene – ikke som svakhet, men som en del av å bygge en sterkere idrett.»

Sterke og viktige ord fra en proffsyklist. Forhåpentligvis kan WorldTour-lagene ta lærdom: Ernæring er ikke en detalj – det er en forutsetning for prestasjon og helse.